Suburbia [skoletekst]

Suburbia ligger badet i den røde morgensolen. Solen er for sterk til at man kan oppholde seg ute, men de få minuttene den viser seg kaster den sin spesielle glød over Suburbia. Selv de lange radene med butikker i forskjellige nyanser av grå og den store lekeplassen med det aller nyeste innen barneteknologi får et lyserødt skjær. I søplekassen ligger en avis med utgått batteri. På bakken hopper en svart fugl rundt. Den er travelt opptatt med å rive løs noe, og merker ikke forandringen som holder på å skje. Fuglen snur seg, og helt samtidig mørklegges Suburbia.

Leeah sender moren en melding om at hun går. Moren nikker og smiler. ”Ha det gøy” taster hun tilbake. Leeah lukker døren etter seg og går i retning Karl Johan street, den eneste gata som har beholdt sitt opprinnelige navn. Leeah vet ikke helt hvem Karl Johan var, men hun regner med at han var en viktig person en gang i tiden. Kanskje han fant opp datachips, de små kulene som man må spise hver dag om man vil føle noe. Eller kanskje han lagde loven om at det ikke er lov å veie mer enn 70 kg. På det store, svart-hvite lekeplassen til høyre for veien, ser Leeah to små barn som sitter og leker. Hun kan ikke se ansiktene deres, fordi de er skjult under de store gassmaskene man må ha på seg når man er ute. Øynene deres er dekket av solbriller, slik at de ikke blir blindet av det kunstige lyset som lyser opp Suburbia.
Leeah går videre, mens hun tenker på det hennes beste venn Marco sa til henne i går på chatten. At det for 200 år siden fantes et hvitt pudder som ikke kom fra L’orange eller Dhelia, og at det fantes så mye av det at man kunne gå på det.

Nå er jeg veldig spent.. Hva syns dere?